Det blir jo når vi kommer i land at vi setter oss og skriver på bloggen, og da er det jo nettopp dette nye landet, eller plassen som blir beskrevet, så i dag fikk jeg (Randi) lyst til å skrive litt om opplevelsene
til havs. Det er merkelig hvordan havet virker nesten hypnotiserende, litt som flammene i et bål, man kan sitte og kikke i timesvis uten at det er kjedelig. Til og med Astrid kommenterte denne opplevelsen en dag, og sa "Jeg skjønner ikke at jeg
ikke kjeder meg, når jeg bare sitter slik og ser". Så når vi er lenge til havs er vi i en litt merkelig dvaletilstand, der en ikke har så store forventninger til "happening". Men til gjengjeld blir begeistringen stor når det først
skjer noe rundt båten.
Nå har vi blitt så vant til å ha delfiner rundt båten, at vi ikke lenger vekker alle ombord når de kommer. Men når vi ser den høye vannspruten stå mange meter
til værs, er det fortsatt "alle mann på dekk!" for da er det hval i nærheten! En gang var vi så nærme som ca 50 meter. Finn satt i cocpiten og hørte en "grum" lyd, han kikka opp på seilet og lurte på hvor lyden
kom fra, før han hørte plaskinen av vannet som falt ned, da snudde han seg og så hvalen like bak båten! Vi er ikke så glade for å være SÅ nærme de enorme dyrene. Men stort sett ser vi dem på lang
avstand, der de virker totalt uinteresserte i vår eksistens i motsetning til delfinene, som vi kan se forandrer kurs og kommer hoppende mot båten. Og vi er overbevist om at de leker lenger og villere rundt båten jo mere oppmerksomhet de får
fra oss.
En dag fikk jeg ta på en delfin!! Det er helt sant!! Jeg hadde sittet lenge framme på baugen og pratet med en flokk viltre delfiner. Dette var første gangen jeg så at de beit/glefset etter hverandre,
men kanskje bare slik hunder glefser når de leker? Jeg begynte å lure på om arrene nesten alle delfiner har på kroppen er arr etter andre delfiners tenner? Så jeg turde ikke å stikke hånden ned mot dem. Jeg var redd
de ville bite. Båten vår er så lav at vi nesten når ned til vannet om vi ligger på rekka og stikker hånden utenfor. Men Finn hadde ikke sett denne agressive oppførselen, og var fortsatt overbevist om at arrene er
etter at de har sneiet borti båtpropeller. Så han la seg ned, og fikk ta på to delfiner! Så da måtte jo jeg også prøve. Jeg la meg ned, og straks kom 4-5 delfiner til den siden jeg lå på, og kranglet om
plassen nærmest båten. De dytta hverandre bort, la seg på siden og kikka opp på meg. Så var det en som tok sjansen og la seg helt opp i vannskorpen slik at jeg kunne legge hele hånden på ryggfinnen hans, så strøyk
jeg hånden nedover ryggen! Delfinene er utrolig flinke til å avpasse farten til farten på båten, så jeg synes vi hadde kontakt veldig lenge! Men det rare er at da han dukket ned og forsvant, forsvant alle delfinene rundt båten
for denne gang. "Nok er nok" tenkte de kanskje? Jeg mistenker at de svømte over til Catara for å se om det var like gærne folk der ombord??
Ja, delfiner er fantastisk å oppleve så nærme! Men nesten
enda mer magisk er det å se dem om natten når morilden står som gnister rundt dem! En natt så vi en stim av små flyvefisk, og en flokk delfiner som jaktet på dem, og alt gnistret i morild! Akkurat da var både
Finn og jeg våkne, og det var bra, for det var en så heftig opplevelse at det er vanskelig å forklare. Morild er jammen noen merkelige skapninger, tror vi må lete på internett og prøve å lære
mer om disse. De får sjøen rundt båten til å gnistre. Og mange netter har vi hatt en fortryllende stjernehimmel man knapt kan se maken til andre plasser enn til havs, jeg blir nesten svimmel når jeg legger meg ned og
kikker opp på stjernehimmelen. Da føler man seg liten! Alt dette skulle jeg gjerne ha delt med dere med bilder, men det lar seg liksom ikke fange :-)
Randi