Blogginnlegg tur/retur Karibia

Atlanterhavet

 

Da har vi landet på Barbados, skjønt i skrivende stund vogger det slik i bukten vi ligger i at det ikke kjennes så veldig forskjellig fra der vi kom fra – Atlanterhavet. Vi har altså seilet mellom to verdensdeler og krysset verdens nest største hav på egen kjøl, med barn og hamster om bord J Kryssingen ble litt annerledes enn vi hadde tenkt oss med b.l.a. annet nettopp ”kryss”, altså seiling i motvind. Vi sa det til hverandre da vi lå på en kryss, at det nok bare var vi som ikke hadde skjønt det skjulte budskapet som ligger i begrepet ”å krysse Atlanteren”. Men det varte ikke så lenge før det ble vindstille -igjen. Vi hadde altså vindstille, eller svært lite vind i nesten 11 døgn. Da ble det Hjalmar (Yanmar-motoren) som måtte trå til, skjønt vi var ganske gjerrige på dieselen, for vi hadde ikke nok diesel til hele overfarten, og da er det ikke moro å bruke mye på starten av turen. Derfor ble det seilsetting så fort det kom et vindpust. Og under seilsetting må vi være begge to, dag eller natt måtte vi vekke den andre når vinden kom, eller forsvant, og det gjorde den ofte! Så dagene ble ikke så effektive som vi hadde håpet, vi hadde ønsket at de skulle bestå i mer familievennlige aktiviteter. Men verdens mest tålmodige Astrid, taklet dette utrolig bra! Hun las Harry Potter 4, og oppdaget at det gikk fint å lese nr 3 en gang til, for den er så spennende! Hun hadde selskap av Melis morgen og kveld (han er et nattdyr). Og var ellers bare blid og fornøyd. Når vi voksne ikke hadde overskudd til annet enn å bare sitte i cockpiten mens vi holdt utkikk, fant hun opp nye leker som å sende oss små papirfly med spørsmål på, som vi sendte tilbake med svar. Hun fikk også oppleve den magiske nattehimmelen mens månen bare var en liten skalk, og stjernene desto mer tydelige, da fant vi navnet på flere stjernetegn vi ikke kjente fra før.

 

Vi gikk altså fra Mindelo på Cap Verde 22.november sammen med de danske båtene Bliss med en familie på 4, og Kaya med et kjærestepar og en gjest som er med for å seile over Atlanteren. De tre første dagene hadde vi fin vind, og nok vind til at gamle Tir Na Noir holdt følge med disse store båtene med høy mast. Men i liten vind hadde vi ikke sjanse. Så avtalen ble at vi skulle ha daglig kontakt med satellitt-telefon. Den samme avtalen gjorde vi med den svenske båten Tacoma, som startet et døgn etter oss. Men som sagt ble det en del Hjalmar-seiling i vindstillen, og for motor viste det seg at vi var raskest av de tre. Så da vi nærmet oss halvveis var vi ganske nærme hverandre igjen. Så vi avtalte halvveisfest (halvveisfest er et begrep vi har lært av Sofie 8 år, under en pause med ”en kald en” da vi strevde med forstaget til Bliss på La Gomera). Så da vi krysset 1012nm søndag 1.12 stilte Bliss med to små nisser i cockpiten og Rudolf er rød på nesen på full guffe J Det var stort å se dem igjen etter 10 dager, selv om kontakten bare besto i å se på hverandre, smile og vinke. Og så fikk vi tatt fine bilder!

 

Etter halvveisfesten kom det litt mer vind, noe som gjør at vi må velge litt forskjellig kurs for å få fart i båtene, så vi fikk daglige oppdateringer fra Bliss og fikk plottet deres posisjon inn på kartet vårt. Kaya har ikke satellitt-telefon, men vi kunne i lang tid se dem på AIS. Og en dag fikk vi oppkall fra et stort seilskip som vi så i horisonten Sea Cloud II, det lå tydeligvis mellom oss og Kaya og ble et kommunikasjons-mellomledd, så vakthavende på seilskuta oppdaterte oss om hverandres posisjon. Kaya hadde da vært uheldige og brekt spinnakerbommen, de hadde reparert den to ganger, men knekt den igjen. Og nå hadde de veldig lite diesel igjen, så de spurte om seilskuta hadde noe diesel til overs. Dermed kunne vi se at skuta som hadde seilt parallelt med oss i ca 5 knop, tok ned i alt 11 seil, startet motoren og forsvant i horisonten i en fart på 18 knop. De tok igjen Kaya, låra lettbåten og lempa over 90 liter diesel!

 

Noen dager senere syntes jeg igjen at jeg hørte Kaya på VHF, men svært utydelig og sprakete. Men et kvarter senere kom det igjen, og da følte jeg meg sikker på at det var Kaya som ropte, men klarte ikke å høre på hvem. Kunne det være ”Alle båter” han ropte. Dette er oppkallet man vil bruke i en nødsituasjon der man ønsker kontakt med hvem som helst… Vi ventet litt, i tilfelle Kaya var i samtale med en annen båt, så prøvde vi å rope på dem, det ville jo uansett være morsomt å prate med dem om vi var innenfor rekkevidde. Men da Emma svarte på oppkallet vårt på VHFèn, hørte jeg med det samme på stemmen til Emma at det var et nødsignal de hadde sendt ut. De var glade for kontakt! Det var veldig dårlig signal, men vi skjønte at de hadde problemer med roret sitt, og vi klarte å få posisjonen deres. Vi la om kursen, startet motoren og gikk mot dem så fort vi kunne (da var vi glade for at vi hadde spart på dieselen). Og mange tanker raser rundt i hodet mens vi nærmer oss og håper på bedre VHF signal : Er båten manøvreringsdyktig? Vi kunne slepe dem, men vi vet at utover natten kommer det sterkere og sterkere vind hele veien, bølgene vil komme opp i flere meter og da er det store sjanser for skade på også vår båt om de er bundet sammen. Og vi har enda 300nm til land. Er de innstilt på å forlate båten? I tilfelle blir vi dobbelt så mange om bord de siste døgnene inn. Mest for å ha noe å gjøre, begynte jeg å rydde i forpiggen: sakene til Astrid kan komprimeres, hun kan ligge akterut sammen med oss. Kjæresteparet i Kaya kan ligge i forpiggen, og så må gjesten deres ligge i salongen. Vi fikk etter hvert bedre VHF signal og fikk forsikret oss om at alt var bra med dem, de hadde fått laget et nødror så båten lot seg styre, men det var veldig tungt. Ingen lekkasjer. Så ”redingsaksjonen” vår besto i for det første å være i nærheten i tilfelle flere komplikasjoner, og å seile foran dem så de kunne styre etter oss. I tillegg rapporterte Fredrik at han hadde strømproblemer om bord, han tappa nesten batteriet når han snakket i VHF`en. Vi pønska på å prøve å sende vår bærbare VHF til dem i en vanntett beholder, men de takka ”foreløpig nei” De hadde motoren i gang hele tiden, så den sørget for lading, men det ble desto viktigere å ikke miste dem av synet! Det ble tungt å styre Kaya når vi gikk fortere enn 4,5 knop, så vi reduserte seil så godt vi kunne, men nå hadde jo den vinden vi hadde ventet på hele turen kommet…. Neste dag, i dagslys fikk de satt seil og klarte å få bedre stabilitet i båten, slik at en fart på 5-6 knop gikk greit for dem. Men vinden fortsatte å øke… Og for første gang på denne turen hadde vi følelsen av at Tir Na Noir seiler altfor raskt. Vi som tidligere hadde oppe tre seil for å holde følge, seila nå bare med storseilet med to rev i. Og Kaya hang på så godt de kunne, men kom de lenger enn 1nm bak oss, hadde de vansker med å se lanternene våre, og det var jo det som var poenget, at de skulle kunne styre etter dem. Og hver gang det kom en byge, storma Tir Na Noir fremover i over 7 knop. Det var veldig lite fristende å sende fokkeslasken på dekk for å ta ned storseilet! - men det ville være siste løsning om ikke Kaya kunne holde følge. Men med nød og neppe kom vi oss frem til Barbados i samlet tropp. De voksne i Bliss hadde satt på vekkerklokken kl 03 for å ta imot oss! De hørte ankerkjettingen vår rause ut like i nærheten da de sto opp. Så gjorde de klare fortøyninger og fungerte som brygge denne første natten for tre meget slitne seilere i Kaya.

 

Vi er veldig takknemlige for at alle ombord har vært frske, og at utstyret har fungert som det skal. Vindroret har styrt hele veien for seil, og autopiloten for motor, så vi var oppe og klare for morgenbad alle tre kl 07 neste morgen!

Randi

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

10.01 | 08:43
Foto langtur 2013/14 har mottatt 1
02.12 | 19:36
Her er vi 2013 har mottatt 1
14.10 | 23:38
Astrid sin side 2016 har mottatt 4
21.07 | 11:53
Astrid sin side 2013 har mottatt 1
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE